16 KILOMETER BOREDE RØR MED VERKTØYET 50 METER UNDER BAKKEN             INTERVJU MED SVERRE BJELLA I HALLINGDAL BERGBORING

Etter snart åtte måneders boring, er om lag 14 av de totalt 16 kilometerne med borede stålpeler på plass på tomta der det nye Munchmuseet etter hvert skal reise seg 60 meter over bakken. Og for hver eneste av disse meterne har borhodet beveget seg ned gjennom grunnen til det treffer fjell opptil 50 meter under boreoperatøre som står og styrer det hele på overflata.

Mads Rustberggard bak spakene på boreriggen på en av lekterne

Hva er nøkkelen bak suksess med dette arbeidet? Noe av det fascinerende med byggevirksomheten er de mange ulike oppgaver og fag i et prosjekt. Der mye umiddelbart kan virke enkelt og greit, utvider horisonten seg og respekten for faget øker desto mer man forstår. Hvilket utstyr skal brukes, hvordan vet du når du har nådd fjell, hva om du treffer på en gammel trepel, hvordan unngå unødig omrøring av grunnen? For en med hovedbakgrunn innen betongfaget er spørsmålene mange.

For her er det ikke bare å sette røret an mot bakke eller sjøbunn og starte boreriggen. For å få et innblikk i de viktigste faktorene av borearbeidet, har jeg tatt en prat med en svært erfaren fagmann, driftsleder Sverre Bjella fra Hallingdal Bergboring, som belyser noe av det krevende ved arbeidet med «Husk at for de som borer er verktøyet deres opptil 50 meter under bakken. Og dette skal de styre fra overflata uten å ha direkte føling med dette. Det krever stor erfaring, og bruk av både hørsel, syn og følelse med utstyret».

Mange års erfaring samlet. Hans Georg Hansebråten, Lars Klitsgaard og Kjell Ove Herstad i gang med skråpelene gjennom arbeidsplattformen som utgjør kaia.

Når fundamentet for det nye Munchmuseet skal lages, er det mange komponenter som skal på plass før det store og høye bygget står ferdig. En svært viktig del av dette er de 311 pelene som skal sørge for at det 60 meter høye bygget står stødig og solid i flere hundre år. Pelene består av rør som bores fra bakkenivå og ned i grunnfjellet som ligger 40 til 50 meter under bakkenivå. Deretter kompletterer Kynningsrud pelene med stålkjerner, og resten av pelen støpes ut. Totalt skal det bores 16 km rør.

Så hva består borejobben her på Munchmuseet i?

«Kort fortalt er det fundamentering til fjell. Det er to forskjellige typer installasjoner, det ene er lastbærende peler som går til fjell, både peler som skal ta trykk-krefter og peler som skal ta strekk-krefter. I tillegg er det boring av det vi kaller omstøpsrør. Disse går ca. 12 meter ned i bakken, og har som hovedfunksjon, sammen med en betongkappe rundt selve pelen, å være korrosjonssikring for levertiden som er 200 år», forteller Sverre. Han er leder for boreaktiviteten på prosjektet, der 311 peler med varierende diameter fra 168 til 711 mm, noe som er 1 250 tonn stål fordelt på en lengde på 15 630 meter.

Anleggsvirksomhet er også stemningsfullt!

Hvordan fjellet er 40-50 meter nede under bakkenivå vet vi ikke i detalj, men er det mye sprekker i fjellet, vil dette gi lekkasjer av vann rundt pelen, noe som ikke er gunstig for grunnvann og poretrykk, enkelt fortalt stabiliteten i grunnen. Sverre forteller at ved slike forhold må det utføres vanntapsmålinger og kanskje injiseres for å tette fjellsprekkene. Dette er i seg selv teknisk relativt greit, men det tar tid, og påvirker planlagt framdrift. «Heldigvis har det vært tett og godt fjell her så langt» legger Sverre til, og mener de også har fått god hjelp av et spesielt system for betongpropp i rørene på anlegget. I utgangspunktet var det beskrevet støp av en propp med konvensjonell betong som skulle herde i 3 døgn nede i pelene. For å redusere tidsbruk, foreslo Hallingdal Bergboring en metode med sementpatroner som slippes ned i rørene, der reagerer de med et virkestoff og danner en hard betongpropp. Denne operasjonen tar rundt en times tid. Dette ble godkjent av byggherren, og har vist seg å være et riktig og viktig valg, da tidsfaktoren er viktig faktor for prosjektet som helhet.

  

Hva er de viktigste faktorene for å få en optimal boring?

«En god oppstillingsplass, det vil si et stabilt underlag» er det raske svaret. Dette er ofte greit på land. Men dette er et prosjekt hvor over halvparten av pelene settes i sjøen. Da står boreriggen og annet nødvendig utstyr på lektere, og gi en ekstra utfordring med stabiliteten. «Men vi har flinke folk og gode boreoperatører her på prosjektet, så det har gått bra» poengterer Sverre.

Mye av borearbeidet skjer fra lekter, og båttransport er en del av hverdagen på prosjektet. Over Driftsleder for boring Sverre Bjella i Hallingdal Bergboring. Under HMS-leder Geir Boman (t.v.) og verneombud Kjell Ove Herstad i Hallingdal Bergboring.

Hvordan er opplæringa for operatørene, og hva er de viktigste egenskapene for disse?

«De nye går sammen med erfarne borere ei god stund, de går i lære, og det er individuelt hvor lenge. Vi prøver å sette sammen personer som jobber sammen over tid. Dette er jo både for opplæring, men også viktig for oss som bedrift, da det er kostbart utstyr vi jobber med, vi er avhengige av at vi får til ting og at vi får fornøyde kunder» forteller Sverre, og legger til «Vi ser gjerne etter folk med mekanisk eller anleggsbakgrunn. Det er mye vedlikehold av maskiner og utstyr, og det er bra om de fleste er selvhjulpne med dette. En god basis er gjerne å ha jobba innen bygg og anlegg».

 Hans Georg Hansebråten er konsentrert under boringa av skråpeler i kjelleren, der det er mange faktorer å følge med på

«Husk at for de som borer er verktøyet deres opptil 50 meter under bakken. Og dette skal de styre fra overflata uten å ha direkte føling med dette. Det krever stor erfaring, og bruk av både hørsel, syn og følelse med utstyret» understreker Sverre, som her på anlegget var hatt med seg 18 mann på topp, og nå har 8 personer her. Av utstyr er det flere borerigger, fra 15 til 75 tonn, med 6 til 20 metersrigger, dvs. de kan ta fra 6 meter lange rør, og gravere fra 15 til 30 tonn.

Martin Skjauff og Mads Rudsberggard er to av boreoperatørene til Hallingdal Bergboring som opererer de kompliserte boreriggene

På spørsmål om hva som er det spesielle med denne jobben på Munchmuseet svarer Sverre

«Dette er en stor sjøjobb. Det er mange peler og de har store dimensjoner. I tillegg ligger Operatunnelen bare 5 meter fra ytterste pelerekke, noe som var styrende for valg av utstyr og metode. Hallingdal Bergboring valgte å kjøpe inn en ny rigg for de største rørene med diameter 711 mm før arbeidet startet. Metoden som brukes her er en såkalt RC-metode, Reverse Circulation, da massene tas ut omvendt av ved tradisjonell boring». «Ved vanlig boring tilføres en del luft som går på utsida av borstrengen. Ved RC-metoden kjøres lufta inni borstrengen, slik at borkaks, dvs. massene som tas ut rundt ved boring i fjell, og returluft går inn i strengen og opp og ut. Dette er en mer skånsom metode der det er mindre mengder luft som påvirker grunnen rundt rørene» legger han til.

Strenge toleranser medfører nitidig stikningsarbeid av fra venstre Veidekkes stikningsleder Andreas Mendyk og stikningsingeniør Nicklas Simensen

Ellers er toleransene for peleavvik på 10 cm i horisontalplanet og 2 % helning vertikalt. Dette er strenge toleranser, og spesielt krevende på sjø, der man står på en bevegelig lekter. For å øke sikkerheten for toleransene er det valgt å investere i maskinstyring på de største riggene på prosjektet. Det er montert utstyr fra Leica på selve riggen, både på boretårnet og maskina (ta bilde og sette inn). Boreoperatøren kan da hele tida følge med på skjermen og se hvordan røret står i forhold til teoretiske plassering. Dette frigjør også stikkerne på anlegget til andre oppgaver.

Henrik Larsen ved maskina som forer boreriggen med rør på lekteren

Hvordan ser en typisk dag for en boreoperatør ut?

Sverre, som selv har hatt de fleste jobbene i Hallingdal Bergboring, kjenner dette godt. «Man stiller opp på posisjonen for aktuell pel, og så starter boringa. Her er det 6 til 18 meter lange rør, så disse må skjøtes ved sveising for hver 6. meter. Når fjell er nådd, bores det tilstrekkelig dybde inn i fjellet, først 0,5 meter. Så plasseres sementpatronen for å lage betongplugg. Deretter skiftes borhammeren ut, og det bores videre under stålrøret. Så trekkes borstrengen opp, og røret renspyles med ferskvann og luft, der lufta har et trykk på 500 liter/sekund». Såre enkelt, så lenge grunnforholdene er helt optimale. Men det er de nok ikke i dette området av byen. For også på land er toleransene en utfordring, da grunnen i Bjørvika består av mange ulike lag og bestanddeler; flisfylling, gamle trepeler, store steinblokker, leire og morene. Og med rundt 50 meter til fjell. I tillegg er det områder der fjellet er svært skrått, slik at det er vanskelig å få boret pelespissen godt inn i fjell. Da blir det nødvendig med tiltak som dybler og lengre innboring. Dette tar tid, og kan skade utstyret. «Vi har imidlertid heldigvis kjørt sund lite utstyr her» kommenterer Sverre.

 

Hallingdal Bergboring har vært flinke til å rekruttere yngre personer, og på spørsmål om hva som skal tiltrekke unge folk, svarer Sverre

«Det er en selvstendig jobb med stor frihet og relativt bra betalt. Det er nye utfordringer som man utvikler seg på, og ikke minst et godt arbeidsmiljø med gode kolleger».

På spørsmål om hva Sverre synes er meste spennende med jobben svarer han raskt «Det er stadig noe nytt og mange utfordringer, eller iblant også «plager»», sier han med et smil. «Det er få kjedelige dager. Og iblant får man jo løst vanskelige ting og får det til, og det er viktig og bra å kjenne på. I tillegg har en trivelige folk rundt seg. Jeg trives godt både internt og med dem vi samarbeider med på prosjektet og hos kunden» legger han til. Og at han får løst en god del, det kan vi i prosjektet skrive under på, både her og ellers. Det er ofte å se ham i telefonen, der han kontaktes for å gi råd i ulike situasjoner fra prosjekter langt utenfor Munchmuseet.

 Sverre har hatt Hallingdal Bergboring som arbeidsplass i 28 år. Han starta som hjelpemann i 1987 da de var 5-6 ansatte og hovedaktiviteten var brønnboring. Han fortsatte som borer, og har gjennom årene hatt de fleste oppgaver innen bedriften. I dag er han anleggsleder. Forrige jobb var et år på Farrisbrua, før han starta med Munchmuseet for fullt i oktober i fjor. Noe undertegnede og prosjektet er svært fornøyd med, da Sverre er en av de med aller mest erfaring både i Hallingdal Bergboring, men også i bransjen, og en mann som utfører jobben på en svært god måte både faglig og i samarbeid med alle aktører.

HALLINGDAL BERGBORING

Hallingdal Bergboring holder til på Ål i Hallingdal. Lokalt er de kjent som dalens brønnborer siden 1952 og hovedtyngden av brønnboring gjøres her og vestover via avdelingskontor på Voss.  De siste årene har Hallingdal Bergboring vokst og utviklet boremetoder med løsninger som er banebrytende for norske grunnforhold og fundamenteringsmåter. Prosjekter som Møllenbergtunnelen i Trondheim og DnB Barcode i Bjørvika og Bybanen i Bergen er eksempler der deres kompetanse har vært avgjørende for valg av løsninger og gjennomføring.